Jeg ble så begeistret at jeg sporenstreks kjøpte 3 planter. 2 gav jeg bort i gave – men den siste er på plass i drivhuset. Den skal tåle opptil 5 minusgrader, stod det på potten, så vi får se om den har tålt kulden som med ett var tilbake. (skriver dette fra Cape Town, så derfor har jeg ikke fått sjekket, men håper på det beste…..)

Her er i hvertfall bilde av Protea potteplanten – med 2 knopper som seinere på året skal bli til disse utrolige store “kongle-blomstene”.

Ja, og så har jeg lagt ved litt bilder av protea i sitt naturlige element i Kirstenbosch botaniske hage.

(Kort innføring: Protea er del av fynbos-floraen, som er helt unik til Cape-provinsen, og som utgjør verdens minste planterike. Fynbos er utrolig artsrik, det finnes vel over 8000 ulike sorter. Minner litt om norsk høyfjellsflora, på et vis – med tykke, hardføre blader og relativt lav vekst – altså typisk lyng, busk og kratt – men med en artsrikdom som er helt utrolig. Og som blomstrer med de mest fascinerende blomster)

Ja, også helt til slutt – drivhus-proteaen står i en av Magdas kurver. Passet ypperlig til formålet.

[Show as slideshow]

Det er jo en stund til det virkelig blomstrer rundt og inne i drivhuset – men i mellomtiden lyser jo denne kurven veldig flott opp! Og den tåler alt av vær og vind – men vi får se om den bleker i sola. Her ser du resten av kolleksjonen – utrolige ting!

[Show as slideshow]

Lisa – som startet MoloMimi – og jeg har i et års tid testet ut diverse stoler og krakker med “canvas art”, i samarbeid med Port Alfreds lokale snekker og bruk av den lokale tresorten kiaat. Her er to krakker som ble ferdige i forrige uke – de står nå på kjøkkenet.

[Show as slideshow]

Mbogeni lager bilder av plastikkbiter, som han smelter og bruker som “maling”, ved hjelp av en smeltepistol. Det gir en effekt og en tekstur som jeg ble veldig fascinert av første gang jeg så hans arbeider. Og jeg er så heldig å ha i The Cottage dette bildet av ham – det heter “Sky is the limit”, og det sitter jeg og ser på hver dag mens jeg jobber, og jeg blir aldri lei av å studere det. På avstand ser det svart-hvitt ut – på nært hold ser du alle fargene – forskjellig sort og hvit-farger, selvfølgelig, men også brunt, kobber, beige, litt blått. Og alt er altså opprinnelig søppel:

I collect rubbish and make something beautiful from it. I collect something that has no value and give it new life. That’s what we can do with ourselves and our lives.

Arbeidene til Buthelezi er stort sett figurative og relatert til townshipliv. Jeg tenker ofte at forskjellen på god og dårlig såkalt “township-kunst” er for meg om bildene har noe allmenngyldig ved seg, slik at vi som ikke bor i township også kan kjenne oss igjen – fordi bildene forteller noe om at de aller fleste av oss er “folk flest”. Eller om det er mer nostalgisk turistvinkling – sånn kunst som gjør at vi betrakter det hele på avstand – litt sånn “slik lever dei der”. Jeg synes at Mbogenis bilder har dette allmenngyldige ved seg, og jeg liker røffheten i bildene hans. Vil du se og lese mer, så ta deg tid til å sjekke nettsida – www.mbogenibuthelezi.com

[Show as slideshow]

Og det er nokså betegnende at når det først dukker opp i en “folkelig” variant, så er det i en variant ment for middelklassen. Produktet “Consol” dukket opp før jul, og på forrige ukes Design Indaba Expo her i Cape Town var dette hva “alle” ville kjøpe. Køene var lange, hele tiden. Og ikke nok med det – lampen var en av “South Africa’s Most Beautiful Product 2012″-finalistene.

Og fin er den, lampen, med et genialt enkelt konsept: Et Norgesglass (ja, selvfølgelig en sørafrikansk variant), LED-lamper under lokket, og solceller på toppen av lokket. Og en av og på-magnet, og et håndtak. Og Norgesglasset kan du fylle med hva du ønsker. Og så lader du den i sollyset om dagen.

Jeg kjøpte 3 stykker, og her er de fylt med noen blomster som ikke egnet seg i vaser lenger. Og nå lyser de opp i bakgården om kvelden, blant svevende planter, mens stjernene titter ned i det lille hullet som bakgården er. Veldig effektfullt.

Og så får vi håpe at LED-lamper og solceller finner andre veier enn kun til oss i middelklassen som har vært på design-utstilling. Det kan da ikke være en uoverkommelig oppgave?

[Show as slideshow]

Men denne uka har bakgården fått 3 nye grønne tilskudd:  Hengende planter. Jeg fant disse hos ei ung jente ute i Woodstock – Marissa Pretorius, som har spesialisert seg på hengende hager – sjekk www.opusstudio.co.za. Ideen er ikke ny – langt i fra – i følge folk som har greie på slikt, så er dette en avart av Bonsai, og det er spesielt en blomsterdekoratør i Amsterdam – Fedor van der Valk  - som har gjort denne japanske tradisjonen kjent. (Visstnok en kjempestor trend, og den kommer sikkert til Norge også – kanskje den allerede er kommet?)

Altså, trend eller ikke – disse plantene har ikke vanlige potteskjulere, jorden og røttene er holdt på plass av mose og tråd. Veldig fint, synes jeg – plantene svever!! Og – helt praktisk: Det er mykere å dunke bort i med hodet en kladd med mose, enn en potteskjuler i keramikk.jeg har allerede testet det ut….. Og neste ting jeg skal teste ut, er å lage svevende planter  med aloer og sukkulenter. De vil nok klare klimaet bedre.

Og hvordan man vanner de svevende plantene? Man må henge dem opp med en s-krok, og så er det bare å hekte dem av og plassere dem i en bøtte med vann.

Her er noen bilder tatt i går ettermiddag:

[Show as slideshow]

Og i forrige uke var det Design Indaba – og der var Magdas vaser en av de store attraksjonene blant stylister, journalister og bloggere, både lokale og internasjonale. Magda er nemlig en sterk representant for den nye trenden: Upcycling. Upcycling – oppsirkulering – erstatter resirkulering, som er “so very 2010″. Ideen er at gjennom “upcycling” skal avfall og søppel ikke bare bli gjenbrukt, men i tillegg få en verdiøkning gjennom bruk av design.

Her er et bilde av de uvanlige vasene:

Og slik er det Magda lager dem:

Hun drar på den lokale søppelfyllinga i Durban, der hun bor, og samler brukbare plastflasker. Etter å ha vasket dem og den slags lager hun hull øverst i flasken, og fra disse hullene hekler hun en “krage” av plasttråd og plast-remser, som hun seinere smelter og krymper, slik at de får en kraftig og holdbar struktur.  Oppsirkulering så det holder.

Og denne 5-vasen og denne 7-vasen synes jeg er de aller flotteste, både med og uten blomster – og snart er de på vei til Norge. Direkte fra Durbans søppeldynge, altså –  via Magdas kreativitet og dyktige fingre.

Så da er jeg i gang. Og My Cape Town Cottage 2012 åpner med noen hodeskaller i tre.

Det finnes mye treskjæring fra Afrika. Mye. Og det er en turist-drevet bransje. Figurer i alle fasonger og utgaver, mer eller mindre fine, som du kan kjøpe på turistmarkedene. Og det du kan kjøpe på turistmarkedene i Dar es Salaam er, med små unntak og noen lokale variasjoner, det samme som du kan kjøpe på turistmarkedene i Cape Town, i Johannesburg, i Luanda, i Windhoek. Og disse trefigurene – mennesker eller dyr i positur, skåret ut i mørke tresorter, eller pålagt skokrem for å se mørke ut – og blanke, alltid skinnende blanke  - er jo selve symbolet på hva mange tenker på som håndverk fra Afrika – kitsch og bare for spesielt interesserte. Og turister. Treskjæring fra Afrika har rett og slett dårlig rykte.

Men så dukker det innemellom opp noe helt annet. Dyktige treskjærere som tenker nytt. Friday Jibu fra Malawi er en av dem. Han skjærer hodeskaller i sjakaranda-tre.

Hodeskallene holder galleri-kvalitet, og derfor kan Friday selge dem på et galleri, nemlig Bronze Age i Woodstock i Cape Town. Og han kan få bedre betalt for arbeidene, som gjør at han kan bruke lenger tid på hver hodeskalle, som igjen gir bedre kvalitet og mer originalitet, som igjen gir bedre pris. Og som gir Friday Jibu et navn, som også når utenfor turist-markedet – og som igjen løfter ryktet til treskjæring fra Afrika – og som igjen løfter ryktet til håndverk fra Afrika.

Jeg har nå bestilt et par hodeskaller fra Friday. Her kan du se et lite utvalg av hva han gjør:

[Show as slideshow]

Så derfor: Selve juletreet er avblomstete og tørre blomster, med stilk, på algave-planten. Algaven gror vilt i Karoo, og man lager tequilla av bladene. Og en gang i året vokser det altså opp en kjempelang stilk med blomster fra selve planten. I tillegg hadde Gardi fått tak i litt mose, den også er lokal. Og julepynten er litt Vondeling-engler, samt gamle teskjeer, spiseskjeer og andre skjeer og glass.

Og i tillegg til uvanlig juletre og uvanlig julepynt, så var også juletreets plassering uvanlig. Gardi hadde hengt det i taket. På langs. Feiende flott.